Færra t Mexico

Bygda e Skage...

2009-01-09T02:31:00.000-08:00

...Her vil æ bo. Hvertfall for et par dager. Beklager lite oppdatering fra Mexico-traktene siden nyttår. Jeg har hatt det veldig fint læll. Før en liten oppsummering av den siste uka i Mexico, vil jeg bare fortelle alle, enhver og enda litt fler at frøkna er hjemme! Heim! Heime! Haim! Skage i Namdalen i Nord-Trøndelag i NORGE! Hurra for det. Men bækk tu Mexicostøff.

Første del av nyttårsaften feiret jeg med svenskene og Shoaib i Etiopia. Emil viste seg å være en superkokk, namnam. Mat, vin, øl og fager musikk. Etter mat og litt hjemlengsel reiste vi inn til Zocalo for å se på fyrverkeriet. Stilte oss ved klokka med en gjeng uteliggere, og telte ned. Nyttår kom og gikk, og ingen fyrverkeri var å se. Til slutt måtte vi nøye oss med et stjerneskudd. Betalte en formue for taxi til nord en plass, hvor en kompis av Anna holdt til. Familieselskap i det ene hjørnet og ungdomsraving i det andre. Utpå kvelden ble det salsadans og Aha. Fin kveld.

Resten av uken hang jeg med svenskene før de forlot med til fordel for pyramider og familievenner i Puebla. Søndag dro jeg og familien til nok et familieselskap for å utveksle gaver. Tullete meksikanere hyler og klapper, og vi spiser god mat. Fin dag. Mandag, 5. januar, er dagen for Rosca de Reyes. Hele familien samles og kutter opp denne svære kringla for å finne små guttefigurer inni. De som får figurene må lage/kjøpe tamales til alle andre den 2. februar. Fin tradisjon. Jeg fikk en. På kvelden så vi en film og la skoene våre under juletreet. Morgenen etter hadde de tre hellige konger lagt en fin gave på skoene. Enda en fin tradisjon. Vi reiste til et barnemuseum i Chapultepec og så 3D-film, spiste mole i Tepepan og ventet mange timer på flyplassen. Lang flytur, men Knut, Aurora, Mamma, julebrus, Tine melk og norsk mat ventet på flyplassen. Hurra for Norge! Familiesamling og 2. julaften i kveld. Det ligger like mange gaver unedr juletreet nå som det gjorde på julaften. Ribbe, julemat og pepperkaker. Farmor og farfar-besøk i morgen, og innflytting i nyleilighet på Steinkjer på søndag. 400m unna direktørboligen på Steinkjer. Hurra!

Dette er det siste blogginnlegget for denne gang. Jeg ser på Dr. Phil, så beklager litt rotete og usammenhengende. Eventyret fortsetter her og her. Følg med!

Oh shit, it's på norsk!

2008-12-30T12:34:00.000-08:00

Ja, sannelig er det det. Alt sammen, inkludert dama bak kassa, og nå heter det plutselig "hi dåkk kræmfløiti?" og ikke "tienen crema para batir?". Rart. Jeg savner spansk allerede. det er så mye kulere å be om en cappuchino, cargado por favor en dobbel cappuchino. Meksikanske priser hadde jeg heller ikke sagt noe på om hadde imoptert seg hit, i alle fall til en jobb skulle finne på å fall emin vei.

Flyturen til Amsterdam var lang, men overlevelig, da jeg hadde tre seter for meg selv. Rare filmer, og flyvertinner som vekker meg fordi flyet skal turbulensere akkurat i det jeg har sovna, men alt i alt, det kunne vært verre. Ventetiden på Schipol derimot, var helt ufordragelig med høydesyke/jetlag og tre oppkastrunder. Æsj. Kjøpte bok om Midtøsten, og følte meg intelektuell. Mamma og pappa på flyplassen, og vente på Rannveig og Sebastian. Døgnrytmeproblemer og alt for mye kaffe til tross, første natt alene (som riktignok bare varte i 4 timer) gikk i orden, sånn ca. i alle fall. Men jeg skal ærlig innrømme jeg er glad jeg deler soverom med Åsmund over Nyttår.

Nå er jeg på Midt-i-Seter og driver harde forsøk på å snu døgnet, og dessuten få i meg mest mulig norsk julemat, que rico! Alle tantebarn har samlet sine vakre anledet på samme sted, og jeg er i total tanterus, oioi, så fine de er! Og så store de har blitt! Alle fine søsknene mine er her også, det er i alle fall gøy når Rannveig og Anne-Berit husker at det er fantastisk gøy å gå bror klok på nervene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og er litt utslitt samtidig. Men å så fint.

Og nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke punktumfinale.blogspot.com mere, punk-punktumfinale mere. Nå kan jeg ikke mere. Takk for meg, og Godt Nyttår.

Aismo

2008-12-30T11:51:00.000-08:00

Ja, det stemmer. Nå er jeg alene. Torgunn pakket sakene sine og dro på søndag, og er nå hjemme og nyter en totally family bonanza. Og jeg sitter her hailt aismo. Vel, helt alene er jeg vel ikke. Alle i familien har ferie enda, og svenskene har bestemt seg for å bli i byen til over nyttår for å passe på at jeg har nok å gjøre. Hurra. Årets siste dag feires forhåpentligvis i Etiopia hos svenskegjengen. Ryktet forteller om mat, raketter og godis. Jei gleder mei.

Juleforbredelser og jul og Torgunn skal snart hjem

2008-12-21T22:26:00.000-08:00

Gjengen i Almeda

Zocalo er julepyntet.

Hanne har en dårlig meksikanerdag.

Vi har laga pepperkakehus

Og norsk julefrokost til Elena

Hulter i bulter. Pepperkakehus.

Loppa.

Vi baker.

Vi feirer jul i Mexico. Tekst kommer i morra.

... og det har Hanne også!

2008-12-20T01:07:00.000-08:00

Ja, det har jeg fortenkt. Helt uten spanskordbok og Torgunn. Hailt aismo, hvis man ser bort ifra Knut da selvfølgelig. Og det gjør man jo aldri. 1. desember avsluttet jeg min 6 uker lange karriere som student, og tok metroen ut til flyplassen. Etter en aldri så liten sightseeing på Metro Pantitlan, fant jeg endelig veien til flyplassen og Knut som da allerede hadde ventet en god stund. Godt gjort, Hanne. Enda bedre gjort var det av United Airlines som klarte å rote bort den ene bagen i Frankfurt, så jeg måtte vente enda 14 dager på julegaver og mitt nye flotte kamera. Derfor er det ingen bilder fra Baja, men mange fra roomservicen i DF. Jarra.

Etter å ha håndhilst og hilst farvel til Martin og Torgunn tar vi bussen opp til Mazatlán, en busstur som etter sigende skulle ta 14 timer. 19 timer og 3 narkokontroller senere, sitter vi fremdeles og venter på Stillehavet. Vel framme i Mazatlán prøver jeg ut spansken og får oss til ferjeleiet. Taxien kjører langs byens sunset strip, og Knut er fornøyd. Dyr ferje, men vakker solnedgang. Og himmel, for en lugar. Gulvplass til alle klærne mine, og trøkk i dusjen. Lyx nok for Sissel, det vedder jeg på. Stjerneklar stillehavsnatt og soloppgang på båten. Vakkert, vakkert. I La Paz er det også vakkert. Nok en sunset strip, og mange amerikanere. Rosa overalt, og jeg får mitt første møte med norske priser på lenge. Vi tar inn på et koselig hostel med mange backpackerfolk. Kikker litt på fiskene i havet, spiser frijoles med tilbehør, og prater med meksikaner fra Oaxaca. Dusjer, og går glipp av solnedgangen.
Dagen etter tar vi bussen til Mulegé, en av Bajas fineste småbyer. Koselig med unntak av alle amerikanerne som har overtatt byen. Her blir vi to dager, for vi liker oss så godt. Øl på stranden, og 5åringer som prater engelsk. Imponerende. Spiser enda mer frijoles med tilbehør. Vi drar til Guerrero Negro, som er ingenting. En vei, og ingenting. Kult motell med TV.
Ensenada er godt og varmt, og det første hotellet lurer oss. 450 pesos rett i do, evt opp i rompa på hu sure resepsjonsdamen. Vi finner et billig motell istedet og tar mange bilder av det største flagget i verden. Det største meksikanske flagget hvertfall. La Bufadora(The Water Hole. Only 50$) er kult, men litt lite futt. Mere frijoles, og verdens kuleste pub. Etterpå drar vi til Playas de Rosarito, som er ganske stygt. Vi tar inn på et rimelig sketsji hotell som leier ut rom for 4 timer, og har papirdispenser like ved sengen. Bader i Stillehavet og spiser mole. En halvkreizi meksikaner drar oss inn på puben hans som er "the only place open, I promise, the only place". Vi setter oss ned og får ikke reise oss før vi skal betale. Mannen springer rundt som en tulling for å tilfredsstille alle behov man måtte ha. Etter en liten misforståelse som resulterer i at jeg sier at Norge har en stor pupp, drar vi tilbake til hotellet. Natt og dag igjen.
En halvtimes busstur til Tijuana, som i grunnen ikke føles så farlig. Spiser frijoles. Knut vil se grensen, og en halvnervøs Hanne dilter etter. Nattbuss til Mexicali og et rimelig forsinket fly ned til DF.
Vi finner et fint hotell rundt Zócalo, og drar opp i Torre Latinoamericana. Det er mørkt og byen er dekket av julelys. Fint. Dagen etter sjekker vi inn på et rimelig fancy hotell midt i Zona Rosa. Døgnåpen roomservice og ordentlig peis. Vi spiser middag med Lidia, Ceci og Lalo, og tar en kaffe på kultursenteret på UNAM. Våkner opp på fancy hotell, og drar inn til Coyoacan for å kjøpe julegaver. Driver rundt i tre timer, og ender opp med å kjøpe alle gavene i den første boden. På kvelden oppdager vi mer penger enn vi trodde, og tar i bruk room-service. Dagen etter er det hjemreise, og jeg drar tilbake til Villa Coapa og blir sengeliggende i to dager.
Fin tur. Savner snø.

Julegaver fra mamma

Knut nyter utsikten

Fra Torre Latinoamericana

Fancy Zona Rosa

Roomservice

Eh, jeg får ikke til å fikse skrifta, så dere får bare lese det læll, eller ikke. Alt som dere vil.

Torgunn har vært ute og reist...

2008-12-19T23:36:00.000-08:00

... og her kommer noen bilder. Litt hulter i bulter for jeg gidder ikke sortere kjenner jeg.

Største krokdillen jeg har sett noen gang (ikke at jeg har sett krokodiller så mange ganger, men likevell). Haha, jättekul. Vi ble med på sånn turisttur gjennom Chiapas mest kjente canyon. Fint var det, men en gang er nok. Hvis du treffer idiotturistene, så er det på sånne turer. Foreksempel tysk dame som glemmer igjen pleddet sitt i båten, blir hysterisk og presterer å si noe sånt som: "stupid ignorant mexicans, don't even speak English". Hør her dama, jeg hadde egentlig tenkt å hjelpe deg, men et sted går grensa for hva jeg vil bli assosiert med også.

San Cristobal de las Casas har tillegsnavnet sitt (de las Casas altså) fra en småradikal biskop i tidligere tider. Kjempefin by i kolonistil, tre herlige favorittkaféer: "Cafe de las Nubes" (frokostherlig), stedet med alle de gode frappé-drikkene hvis navn jeg ikke husker, og "Chocolate", sier seg kanskje selv hva man får derfra.

Dette er fra vårt eminenete hotell (?) i Puerto Escondido, Cabañas Edda. Fint med hengekøyer og lesestoff og alt sånt der. Kaldtvannsdusjer er jo litt ubehagelig, men Stillehavskysten har et varmt nok klima til at det duger.

Noen dager har alt. Samme dag som vi var på Monte Albán lykketraff vi oss på Oaxacas statsorkester som spilte konsert i Zocalo. Stjerneklart og fullmåne, og morsom liten guttunge som stjeler kameraet mitt og tar dårlige bilder.

Monte Albán er no words. Kan ikke beskrives må oppleves, får prøve litt likevel. Ruinby på en fjelltopp med utsikt over ca hele Oaxaca by. Frysninger gjennom hele kroppen. Sånn bortsett fra det har Martin blitt skikkelig god til å stå på hender.

Oaxaca altså. Ikke at vi var der så lenge, men sannelig. Dette er julestjerner oppstilt til et juletre. Da tenkte jeg at mamma skulle vært her, for hun hadde helt sikkert syntes det var like fantastisk fint som jeg syntes.

2008-12-10T12:24:00.000-08:00

Què pasa Puerto Escondido? Mye og lite paa samme tid. Mexico har sin egen form for aa snegle seg fram kjemperaskt. I alle fall naar man koser seg i varmere stroek. Puerto Escondido er visstnok et surfeparadis sies det, og det tror jeg paa. Vi bor paa stranden Zicatella(?) med himmelhoeye boelger aa et generelt litt ubehagelig hipt miljoe. Paa Cabañas Edda, hotellet (?), derimot, er det fint og uhip og avslappa. Sengene er deilige, men dog litt mye mygg saan generelt sett. Vent til dere faar se myggstikk-bildene, dette tar jo helt av.

Dagene har bestaatt av mye bading og avslapping, varmen er helt uutholdelig og like fantastisk. En dag tok Emil, Martin og jeg turen ut med en baat aa saa paa havskilpaddene. Det var litt goey, men mest av alt sykt. Det er deilig aa kjoere baat.

I dag stikker vi San Cristobal de las Casas i Chiapas, saa da faar vi se. USB-port er en ukjent ting paa meksikanske internettkafeer saa bildene faar dere se. Men senere. Promise.

Se hun oppdaterer! Kjempefort!

2008-12-03T15:43:00.001-08:00

Naa er jeg i Oaxaca, juhu! Martin og jeg kom fram til den fagre stad Oaxaca, grunnlagt i 1529 med et naavaerende innbyggertall paa ca 450 000 for de som lurer, ca klokka 6.30 i maarrest. Da er det lite som er aapent skal jeg si deg. Foerst fant vi fram til et ganske hyggelig, pent og rent hostel som heter "Hostal Paulina" for saa aa gaa paa frokostjakt. Det var mere eller mindre komplisert, men til slutt fant vi en hyggelig mann som solgte varm sjokolade og tamales. Senere fikk man sove til 14.30 og siden den gang har vi gjort litt sightseeing, middag og saan der nogle. Her er det ingen USB-ting, saa dere faar klare dere med et oversiktsbilde av byen istedet. Kirka du ser der heter Santo Domingo, den er vanvittig.

Hanne, gaar d bra me dae?

2008-11-26T16:10:00.000-08:00

Hva skjer i Mexico i for tida? Ja, nei det er ikke så rent lite skal jeg si deg. Men siden jeg føler meg lite verbal i dag får det bli ganske mange bilder og rimelig lite tjas. Oi, der kom tjasgenet inn gitt, no problemo, ahora vamos:

I helga var konsert helg. Fredag tilfeldig Jazz i Tlalpan, lørdag spontantur til the Hives-konsert. Wow. Kåmmå estas esta nåtsje!?! På søndag var planen opprinnelig frokost i Copilco, men da det finnes rimelig lite åpent en søndag i Copilco hang vi litt rundt i Zocalo-området i stedet. Frokost på "Café Tacuba" og fotosession-stopp i Palacio Postal. Senere dro vi på second hand-marked i Pino Suarez. Martin fant ei skikkelig fin t-skjorte med kolibrier på. Bedre blir det ikke. Torgunn fant en herlig kjole med kirsebær på, og sammen med skinnjakka er hun blitt en riktig "spetta".

Hanne er dronninga av domino.

Dette er Hanne og Martin på mandagsmorgen. Ganske fine spør du mei.

Hanne har jobba hardt for å ta et ordentlig bilde av sin kjekke lærer, her er han, mr. Alfredo himself.

Vi (eller mest Adina) har klippa håret til Martin. Det ble veldig fint og hyggelig, med bare en liten boldspot helt bakerst. Man kan nesten overhodet ikke se det.

Og la oss ikke glemme at the nicest norwegians in town har fått dumma seg skikkelig ut på bilijardfronten. Martin er proff, men taper hele tiden fordi han sender den svarte eller den hvite kula neddi for tidlig. Stakkars Martin.

Sånn ellers begynner det og nærme seg eksamener og kursavsluttning. Kurset er helt og definitivt over 1.desember, og så blir det utenombys på begge i ca to-tre uker. I helga skal vi være med Lidia, Lalo og Ceci til en liten by som jeg for øyeblikket tror heter Quetzcala, men det gjør den nok sikkert ikke.

Hops...

2008-11-19T00:08:00.001-08:00

Hanne snorker når hun er halvforkjøla. Hvis noen lurte. Engentlig tenkte jeg og legge opp bildet av en mann som står og sager. Men det holder jommen sa jeg hørselsvern meg ikke.

Acapulco och litt til

2008-11-16T15:23:00.000-08:00

Jaja, vi veit, vi oppdaterer ikke akkurat hver fullmåne for og si det sånn. Men når det først kommer, er det jo så fint og flott at her kan ingen klage. Ok, nu la oss sette i gang.

Forrige helg dro vi til Acapulco for å bli brune sammen med Martin og Emil, våre nye favorittsvensker. Vi bada i bassenget i hagen, brente oss, drakk pulque (haha, acapulque), spilte kort (hvor Torgunn absolutt ikke var den verste taperen, helt sant, Emil var hundre ganger verre), spiste middag i Acapulco Bay og ellers ikke så mye. Men det er fint og herlig, vi vil dra tilbake i desember kanskje.

Etter denne emosjonen av en helg skulle man kanskje tro at det ble en ganske stille og rolig uke, men da tok du feik, uendelig feil. Eller i alle fall etter torsdag da svenske nr. 3, Liv (aka Limpan) ankom staden. Hun er jättekul.

Hanne har kjøpt fine ting.

Tengo pantalones de mezclilla, sjø.

2008-11-11T10:32:00.000-08:00

Hurra for nett i skolegården. CEPE er fint, jeg liker det. Spanskkurset er litt så som så, men stort sett liker jeg det også. Etter tre uker med tekstiler og klær har vi endelig fått litt verb. Det er kult. Jeg trodde jeg ville blogge, men jeg gidder ikke likevel, så dere får nøye dere med en minioppdatering. Jeg har det fint, og veit hva jeg vil. 20 dager til jeg får besøk. Kuli.

Qué onda?

2008-11-06T19:28:00.001-08:00

Vi har hatt besøk! Og det var hyggelig, koselig og kjempeflott og tiden gikk ca. tre ganger raskere enn den vanligvis gjør i Mexico (og det er ganske fort). Vi gjorde masse fint og turistisk, og forvirra en hel hærskare av andre nasjonaliteter med vår fagre navn (Honda, Onda og Tordjo er foreløpige favoritter, for min del i all fall). Mange besøk til Coyoacan, for som vi allerede vet, der er det jo så fint. Også prøvde vi pulque. Det var verken godt eller fælt, men ganske klart litt dyrt. Første visning av "Hairspray" intraff på vår første fredag og siden gikk den slag i slag. Gitt.

Første lørdag tilbrakte vi i Teotihuacan. Endelig kom vi oss til pyramidene som ligger så nært at det er skam og synd at vi ikke har kommet oss dit tidligere. Svær, fantastisk utdødd by. Wow. Litt varmt da. Vi klatra helt opp på solpyramiden, det gjor itj du nei Anne-Berit! Haha! Jeg fant Tlaloc og Quetzalcoatl, det ble jeg litt lykkelig av. Ja, også var vi skikkelig fine turister. Skikkelig fine.

Søndag gjorde vi tourist extreme i Centro Historico. Torre Latinoamericana, Palacio Postal (med et rart lite museum jeg antar var for marinen, fin heis da), Templo Mayor og Palacio Nacional. Herre jerremias, for en dag, for ei helg.

Casa Azul, så klart <3 Hva mer kan man si. Hanne er nesten like fin som favorittstatuen min, eventuelt er favorittstatuen min nesten like fin som Hanne. Jeg klarer ikke helt og bestemme meg.

Lørdag, día de los muertos. Vi dro til Xochimilco, men ingen båttur. Så fantastisk kaldt det kan bli i denne byen! På kvelden laget Lidia godt hjulpet av sine noe uerfarne norske medhjelpere "una ofrenda". Hva går det ut på? Vell, man pynter bordet med blomster som er spesielle for dagen (zem... æsj, klarer aldri å huske navne på de der), og setter fram masse mat (inkludert vårt elskede "pan de muerto"). Til slutt setter man på sukker/sjokolade-hodeskaller med navnet til hver og en i familien (tja, litt rart kanskje). Også lar man det stå til neste dag. I løpet av natten kommer de døde og spiser, og det som blir igjen får vi lov til å spise. Ingen dårlig tradisjon spør du mei.

Men du må ikke tro at vi bare har sittet sturende og triste siden søndag, da fagre Anne forlot oss. Å neida. For at døyve sorgen har vi fylt dagene med litt av hvert. Mye "Hairspray", når sant skal sies. Men også amerikansk valgvake i la Condesa med Rebecca, "Tre brødre som ikke er brødre" med svensker og dessuten havveis prøver på CEPE. I morgen drar vi til Acapulco, det bli herlig for iskalde nordmenn i iskalde D.F.

Jeg får besøk!

2008-10-23T17:32:00.000-07:00

Ja, det gjør jeg sannelig! Min lille verden blir ca. komplett når min favoritt-oslenser ankommer den faktiske storbyen! Denne oslenseneren er så klart da Anne den fantastiske. Så snart har jeg både Anne og Hanne på ett sted for første gang i historien. Hvorfor ikke spør nu jei.

Fønfækts:

1. Anne og Hanne er to veldig like navn, i alle fall for enhver ikke-skandinav.

2. Anne har nettopp flytta inn i leilghet på Sagene med sin gode vennine Janne

3. Av og til, når hun har fått supermye iskaffe, ligner Anne på et lykketroll. Det er fint synes jeg, selv om hun ikke har så fint rosa hår som denne versjonen

Shake that peaceful thing, ja Mahatma!

2008-10-18T16:18:00.000-07:00

Da var jeg endelig universitetsstudent. Jeg trives veldig godt med det. Klassen min er kjempekul, om enn ikke så god i spansk. Det er vel kanskje ikke å forvente heller når man havner i Basicó 1. På registreringsdagen fant jeg ei jente fra Frankrike, og sammen fant vi en kaffe. Hun er trivelig. Min skoledag består av to fag. Spansk og salsa. Ja, for her på CEPE kan du også lære å danse salsa. Første timen var rimelig interessant og skremmende. Dama er totaly gærn, og vi måtte introdusere oss ved å skrive navnet vårt med hofta. Ja, du veit de greiene jeg absolutt ikke kan å bevege. Den andre timen var mye morsommere. Vi lærte noen basic ting, og dama prøvde å få oss til å riste på rumpa og puppene med litt varierende resultat. Noen kan danse, andre ikke. Noen kan føre, andre kan ikke følge. Noen danser med 10cm hæler, andre har problemer med converse. Alle er snille og skjønner at skan, skan, skandinaviere(?) har litt vondt for det. Og det er kanskje like greit, for de er det mange av. 3 svensker, 2 norske og 1 danske. Men det er jo ikke så nøye om man teller ned 3-2-1 eller 1-2-3. Det er jo det samme for toer'n.

Veracruz

2008-10-15T17:26:00.000-07:00

Jada jada, her vi gåvv. Torgunn og Hanne har sammen med Jacopo turnert Veracruz i to uker og derfor vært frakoblet fra den blogske sfære. Butt nåvv ver bækk better den evver. Altså.

3.oktober: Dag 1, etappe Mexico - Tuxpan. Store deler av dagen i kollektivtransport, først fra Metro CU til Copilco, så fra Copilco til Autobus del Norte, Autobus del Norte til Poza Riza, Poza Rica til Tuxpan. Resten tilbragt på passe nydelig strand.

4.oktober: Dag 2, etappe Tuxpan - Papantla. Besøkte ruinbyen "El Tajin" mer eller mindre nært Papantla. Bien chido. Torgunn og Hanne kjøpte hver sin vakre kjole. Så gale mennesker uten sikring. Fant kafé med kjekk servitør og morsomme skilt som sa "gracias". I klamme altså. "Takk" lissm.

5.oktober: Dag 3, etappe Papantla - Villa Rica. Villa Rica er stranda der Hernan Cortes unt der crew landsatte seg, dessuten er det en gravplass ikke så langt derfra (eller egentlig innmarri langt og bratt der fra) som heter Quihuitzlan. Torgunn var dum nok til å bli Jacopo på gåturen opp (det var vakkert når vi kom fram da), mens Hanne var smart og ble igjen på stranda. Øl til 5 kroner og un mónton de mosquititos.

6.oktober: Dag 4, etappe Villa Rica - La Antiugua. Mellomstopp på nok en arkeologisk herlighet ved navn Zempoala. Vanvittig vanvittig varmt. Hjælpemæ. Neste stopp et lite sted med ingenting kalt "La Antigua". En par kjærka, eitt eilgammert tre og båttur på ælva. Helt ut til havet. Det var staselig. God fisk til kvelds. No pica mucho.

7.oktober: Dag 5, etappe La Antigua - Xalapa/Jalapa (meksikanerne har vondt for å bestemme skrivemåte). "Hostal de la Niebla", scandinavian style, hva nå enn det skal bety. Knallvakre toalett, og varmt vann i dusjen. Antropologisk museum med masse kule ting og (u)interessante turistbilder. Tropisk regnvær, ælv i gata fører til kjøp av hårføner. Torgunn og Hanne koser seig me kaffe på kvelden. Meksikansk fyll på kvelden, våre venner ikke så mye inkludert som andre gjester på hostelet.

8.oktober: Dag 6, etappe Xalapa/Jalapa - Jalcomulco. Scandinavian style hostel varter opp med mexican style frokost, sjittgådæm. Rart med kaffe til spicy tomatsaus. Henta med bil neste stopp: Jalcomulco. Torgunn og Jacopo drar på rafting mens Hanne venter. Etterpå: Torgunn og Jacopo tar temazcal mens Hanne venter. Drar til "Hostal Vertical", her venter alle. Hanne og Torgunn drar på bytur til kaffebyen Coatepec, spiser enchilladas med mole (nydelig), drikker skikkelig god kaffe, spiser herlege churros og drar tilbake igjen. iPoden har ikke mere batteri. Tilbinger natta i en trehytte ca 15 meter over bakken.

9.oktober: Dag 7, etappe Jalcomulco - Veracruz. Sto nok en gang opp unødvendig tidlig for å vente godt over en time på bussen til Veracruz. Alt for varmt. Ikke så særlig fin by heller. Prøve å gå, får itj d t, bærre fortsætt du Jacopo, vi sætt åss på kafé. Så d.

10. oktober: Dag 8, etappe Veracruz - Tlacotalpan. Fremdeles forferdelig varmt. Tlacotalpan er fin, men ikke så veldig interessant, fænsi hotell. Fant sted å drikke øl. Takk. Alt for mye churros. Kjære vene.

11.oktober: Dag 9, etappe Tlacotalpan - Santiago Tuxtla. Mellomstopp i Tres Zapotes. Skikkelig stygg pueblo, med bittelite musuem. Santiago Tuxtla er ca. like stygg, museet er stengt. Regner litt sånn her og der. Gjengen finner "Coronaville" og spiser the best tacos ever made. Seriøst. Jacopo vil gå tur, Hanne og Torgunn finner stygg bar. Og blir skjekka opp av stygge menn. Hanne drar hjem på kvelden, avskjedsmiddag med enchilldas con mole, ikke like gode som de i Coatepec, men helt ok.

12.oktober: Dag 10, etappe Santiago Tuxtla - Catemaco. Naturen er utrolig. Lagunen er uendelig enorm, Torgunn har lite tro på gjørmemaskene de absolutt vil putte på henne overalt hvor hun kommer. Generelt sett pent og vakkert, og italiensk resturant på kvelden.

13.oktober: Dag 11: etappe Catemaco - Playa Jycal. Mellomstopp: Laguna Escondida med alt utstyret. Langt ned og opp. Herlig kald elv og bade i. Artig meksikaner låner bort båten sin til Jacopo og prater en liten evighet med Torgunn. "Murphy" er en snodig skrue, eller mest sannsynlig Samuel Becket, og kalde føtter i deilig vann. Lang lang lang gåtur til standa vi antar er Playa Escondida. Oss og en rimelig stor meksikansk familie. Camping på terrasen deres etter advarsel om tropisk storm på morgenkvisten. "Stille før stormen"-natt og helt utrolig. Måneskinn og atlanteren.

14.oktober: Dag 12: etappe Playa Jycal - Mexico: Plaskregn klokka 4, takk og lov for tak over hodet. Haik opp til pirataen (Veracruz svar på pesero) som oppklarer misforståelsen sted og strand, og lang kjøretur til Montepío. Lang slapp dag med lesing og pittelitt kaffe. Torgunn savner Hanne og lager stort pent sandhjerte. Tomt for penger og dessuten kommer regnet uten noen terrasse og campe på, så turen kortes av en dag. Tilbake til Catemaco og buss heim igjæn.

Alle syntes det hadde vært en fin tur. Bilder må dere få senere, for denne datamaksina har litt vondt i viljen sin.

Reisumé (ordspill vett)

2008-09-26T15:26:00.000-07:00

I kronologisk rekkefølge:

Lørdag for to uker siden gikk turen til Queretaro, hvor vi tok del i feiringa av et ungdomshus. Ja, her snakker vi eksotisk. Vi ble satt til å være rytmeegg (eventuelt spille rytmeegg) i trommeensamble, det gikk så som så, men arti likvæll. Også pynta vi oss og gikk i tog. Det var som en litt mer funky versjon av 17.mai., spesielt fordi det regna hele tiden. Etterpå fikk vi med oss det meksikanske svaret på ”bøgdafæst”, om enn i litt mer ordnede former med gratis mat til alle. Pozole er godt, om dog litt skummelt.På søndag dro vi inn til sentrum av Queretaro for å se litt mer av byen. Der så vi ca 400 dansende mechica-indianere og masse fine kolonistil-hus. Torgunn kjøpte seg en finfin kopp og Hanne kjøpte et askebeger forma som en sombrero.

Mandag var 15.september, nasjonaldag i Mexico mer eller mindre. Vi feira i huse til Elena med meksikansk mat. Med andre ord: hver dag skulle vært 15.september takk. Viva Mexico! Nam, disse er frøknenes foreløpige absolutt-favoritt:

Lørdag for en uke siden dro vil med CEPEs sjarmante firma(?)buss til Cuernavaca, Morelos. Guida-turer gjennom et tonn av muséer og en stor kirke hvor det helt tilfeldig foregikk et bryllup da vi kom. Vi prøvde å synge ”Wie Sollich”, men Hanne kunne ikke sopranstemmen så godt som vi trodde.

På mandag hadde vi meksikansk cena, fordi Valerie skal dra hjem til Østerrike, og enno ikke hadde spist noe særlig til meksikansk mat. Torgunn lærte seg å lage sopes, det skal vi spise når vi kommer hjem.

Øøøh, Metro?

2008-09-22T15:27:00.000-07:00

Etter en rimelig velguidet tur gjennom Mexicos t-banesystem, tenkte undertegnede at tiden var kommet for en tur alene. Villa Coapa(plassen jeg bor, og har endelig lært meg å skrive og uttale navnet på) er fint det altså, men det er begrenset hvor mange dager man kan henge rundt uten å gå lei. Så med et par nedskrivne turistsetninger og endel metrobilletter i veska, bærer det avsted. Første del av reisen går greit. En fem minutters gåtur til Acoxpa og peseroene til metrostasjonen C.U. Joda, der var det en med metroskiltet på med en gang vøttø. Hopper på den, tenker jeg. Jeg liker å ta pesero gjennom byen. De er riktignok litt falleferdige(dørene faller etter sigende ofte av, så sjåføren må stoppe å hekte de på igjen) og man vet aldri hvilken vei de tar, men så lenge sjåføren ikke lukter alkohol er man i forholdsvis trygge hender. Det er en fin måte å se byen på, synes jeg. Så der sitter jeg og beundrer utsikten til tacosrestauranter, coronareklamer og et par løshunder som konkurrerer om å tisse på flest trær, da peseroen plutselig svinger feil vei. Hm, jaja, han kjører sikkert en annen rute enn de små combiene jeg har prøvd før. Dette blir spennende. Denne veien har jeg ikke tatt før. Tja, det tar da sikkert mer enn 20 minutter. Han kjører jo tross alt en annen rute. Det huset var fint. Mange fine hus her altså. Hm, 50 minutter var litt lang tid synes jeg. Her har jeg hvertfall ikke vært før. Oi, han tar ned metroskiltet, ja. Ville ikke kjøre dit likevel han da, kanskje. Hadde jeg kunnet spansk kunne jeg bare gått fram og spurt mannen, men av erfaring sier han vel "si" uansett hva jeg spør om. Tja, jeg prøver meg likevel jeg. Virker da som en ok fyr han der sjåføren. "Ettellerannetveldigfortpåspanskmetrolitttilspansk", sier han og vinker febrilsk mot en pesero som holder på å kjøre fra oss. "No hablo español", sier jeg og prøver meg på metroen igjen. Han gir meg tre pesos og dytter meg ut på gata. Jaok, litt rar oppførsel der må jeg innrømme. Han ser irritert på meg, og vinker mot en annen pesero som stopper like ved. Jaja, får jeg vel prøve den da. Etter et kvarter svinger den andre peseroen inn på riktig vei, omtrent 5 min fra der den andre svingte feil. Vel framme på metroen hopper såklart jeg inn i den som bruker lengst tid på å forlate stasjonen. Metroen i Mexico er litt av en prøvelse. I hver vogn er det to eller tre som prøver å selge tyggis, godis, brentcder eller nøtter. De roper kjempehøyt om hverandre så alle sammen skal høre hva de sier. Her har ingen hørt om innestemme, intimgrense eller begrepet fullt. Er vogna full er det alltid plass til en 19-20 til. Og alle sammen vil stå foran utgangen. Tilbaketuren gikk relativt greit, om man ser vekk fra en tafsete stygg meksikaner. Det er sannelig ikke lett å være bleik i Mexico. Eller som min favorittfrøken sier da vi drar fra endestasjonen; Bli det herre rætt vei da?

Mens vi venter på Sjaastad

2008-09-12T18:45:00.000-07:00

Hva skjer i Mexico? Alt og ingenting. Det siste alte og ingentingen var på onsdag, og siden Hanne og Eduardo enda ikke er kommet tilbake kan jeg opplyse litt. Først på dagen: skole for Torgunn, sightseeing på CEPE for Hanne. Så kurs på spansk i afrikansk kunsthåndverk på "Filosofia y Letras" (aiai, studentertendenser), også kommer den spennede delen: kollektivtransport hjem. Ja du leser riktig, Torgunn og Hanne er i ferd med å lære seg meksikansk kollektivtransport. Aiai, qué emocionante!

Redde tursiter på vår absolutte favoritt: pesero. En pesero er kort og godt en dårlig konstruert minibuss med gærne sjåfører og mange pasasjerer. Det er egentlig en veldig grei måte å komme seg fram på, selv om ingen forteller deg hvor du er. Den stopper sånn ca. akkurat hvor du vil, selv midt i værste ettermiddagsrushet.

Vel hjemme innså vi, etter å ha spist godteriet vi kjøpte på vei fra pesero-stoppet, at vi fremdeles var sultne og dessuten ikke hadde mat. En av de fine tingene med å bo i en storby er at man kan bestille pizza på døra. Slutten på dagen ble altså pizza på senga og Ringenes Herre. Ikke værst.

Torgunn liker pizza på senga.Hanne liker også pizza på senga.

Eduardo liker også pizza på senga.

Ja, også måtte Hanne pynte seg litt, siden etikken på vannflaskene er litt limete.

Sånn går no dagan. Nos vemos!

(Du hadd glømt å posta den du, kjære Torgunn. Æ gjør det æ)

Frisk luft i lungene

2008-09-07T17:28:00.000-07:00

En herlig helg nærmer seg slutten, og sannelig er det godt å være hjemme igjen (extraño mis hermanos!). Fredag ble rimelig hektisk, da planlegging var mer eller mindre spontant unnagjort ti minutter før avreise. Det vil si: vi visste vi skulle dra i løpet av helga uansett, men men. Første etappe gikk til bussentralen i nord, og så med buss til Pachuca, hovedbyen i staten Hidalgo. Der spiste vi kveldsmat på et mer eller mindre kitchy serveringssted og sov på et hotell med rimelig innovative ideér (legg merke til plasseinga av lysbryteren).Dag nr. 2, etappe nr. 2: Pachuca - Santuario Mapethé med en kort stopp i Cardonal for å finne et passende sted og sove (Santuario Mapethé er nemelig en anelse for liten til den typen establissement). Da bussen gikk akkurat idet vi kom ut døra, begynte vi som smått å gå. Det var en mer eller mindre god idé. Mindre fordi jeg hadde på kjole, men ingen solkrem, mere fordi noen hyggelige mennesker stoppet og ga oss skyss helt frem. Deilig og herlig, jeg er solbrent på skuldrene.

"Fiesta para el Mezquital" er en ganske pitteliten sak, og vi kom litt sent og måtte dra litt tidlig så det skjedde ikke så altformye, men nok egentlig. Santuario Mapethé er definisjonen av fredfylt hvis jeg noengang så det, naturen er nydelig og lufta fantastisk. Jacopo fant en jakke, jeg fant et ullsjal og vi fikk gå på kirketaket! Se her:
I dag (søndag) gikk turen hjemover med buss fra Cardonal til Pacucha, pastes (Pacucha-spesialitet) til lunch, and finally some cooffee. Buss til Tapo og Tren Ligero til Tepepan. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Første snev av hjemlengsel.

2008-09-05T17:38:00.000-07:00

På Skage er det kos i heimen. Storesøster med følge er på mammabesøk, og litjveitja er også hjemme. Besteforeldre kommer hjem fra sin lange sommerferie i Bø. Saltkjøtt med kålstappe, ostekake og ingefærøl med french fries. Og sikkert noen drops fra Polarsirkelsenteret. Noen kvelder spiller man Yatzy og Millionær, og man drikker vann rett fra springen.
I Trondheim går en fin kjæreste rundt og leter opp internett, ukysset på andre uka. Kommunikasjon uten tonefall og ansiktsuttrykk er vanskelig, og bilder gir så lite.
Oslo må også få være med. Lillebror vandrer rundt på Grünerløkka, spiller rockegitar og fyller snart 19. Twin Peaks går på Tv2, udubbet og herlig. Freia melkesjokolade smelter i munnen, lufta er ren, og det koster under pesosen og ringe hjem.

Jag trivs i herlige Mexico, men jeg savner dere. <3

Henta Hanne, vorri på La comer

2008-09-03T17:04:00.000-07:00

Hanne "pritti-feis" Sjaastad og Torgunn "æ-fainn-laim" Skjerve på La Comercial Mexicana. Egentlig skulle det vært en lang og deilig bildeserie, men så kom det en litt sur mann og ba oss om å slutte og ta bilder. Spørsmål til litt sur mann: Ser de ovenpående frøkner ut som ranere?

Oppsumeringer

2008-09-03T15:08:00.000-07:00

Jaja, mens Hanne nyter det gode liv åff nåtting bøtt turism, nærmer jeg meg min første prøve med stormskritt. Hvilken bedre tid finnes det for å oppdatere bloggen litt? No hay! Muntlig prøve er det også, så da får vi vel se hvor mange bloggposter det går an å gjøre i løpet av en dag.

Oppsumering på utdanningsfronten: Spansktimene er litt kjedelige, men det går greit, læreren er flink og jeg er litt, men ikke så veldig lat. Litteraturtimene trodde jeg kom til å bli kjempeartige, men enn så lenge ser det ut til å bli kjempekjedli. Heldigvis er vi bare tre jenter som tar dette kurset, og de to andre er bra damer så det skal nok bli årning på det. Vi kan alltids prate om noe annet enn ordene i teksten vi ikke forstod. Historetimene er helt fantastisk! Læreren kan alt, hun er mitt nye idol.

Annen oppsumering: Hanne er også i Mexico! Hurra! Og nå skal Lidia og jeg kjøre og hente henne.

Nos vemos!

Oioioi

2008-08-31T18:28:00.001-07:00

Da har tiden kommet for at både Hanne og Torgunn blir sengeliggende av Mexico-feber. Mexico-feber er stort sett det samme som Norge-feber, bortsett fra den sure følelsen av å gå glipp av fine ting.
I går var min første dag hos Elena, som forøvrig er en fantastisk dame. Hun tok meg meg med til den selvsamme byen som Torgunn besøkte for noen uker siden, Tepoztlan. Selve byen er veldig koselig, med trange brosteinsbelagte gater, og boder med herlige klær overalt. Jeg fikk desverre ikke tid til å se så mye av markedet. Jeg klatret nemlig opp eviglange Tepozteco fortenk. Torgunn har allerede forklart hva det er, så jeg skal nøye meg med å skryte litt av meg selv. En ca. 2km lang sti, ca 600m opp i været. Hurra for Hanne.

I dag har jeg fiksa meg meksikansk telefon, så om du ønsker å ringe kan du gi meg et pip, så sender jeg telefonnummeret.

Nå skal jeg sove av meg litt feber. Natta.

Magic lightbulb?

2008-08-29T14:56:00.000-07:00

Vi har vært i bilkø. Lang, lang bilkø. Men det gjør ingenting. Bilkø i Mexico er ikke som bilkø andre steder. Her er det sjonglører, vindusvaskere og selgere, man kan få tak i hva-det-nå-skal-være og ikke være. Hva med et kart over Nord-Amerika som er større enn mannen som selger det? Eller en nuppefjerner? Kjøkkenknivsett? Vet aldri når man får bruk for sånt... Det som er fint er at folk ikke blir sint hvis de må vente litt ekstra mens man kjøper noe. Hvis noen går av og på bilen derimot, kreisi tuting meinia.

Hanne skal kjøpe Magic Lightbulb, for det lurer hun så fælt på hva er. Hun har allerede kjøpt et veldig fint skopar. Torgunn har kjøpt masse øreringer. Bra dag.

Holars

2008-08-27T11:35:00.000-07:00

Jeg er i Mexico. Har vært her i en del timer nå faktisk. Men ikke så lenge at jeg har gjort så mye fornuftig enda. Har spist ost som ligner på hjerne. Har sovet. Har våknet aalt for tidlig. Nå skal jeg se litt Men in Trees mens jeg venter på at Torgunn skal komme hjem. Snas.

Mexico i 2 (dos) lister

2008-08-23T21:43:00.000-07:00

Siden jeg har damesmerter som holder meg våken lager jeg lister. De er fine, og sier kanskje litt om hvordan jeg har det, hva jeg gjør og hvordan jeg ser ut. Ellers sier de kanskje ingenting om ingenting, men det er ikke så viktig.

Savne-liste
Rett skal være rett, jeg savner rimlig lite. Og når jeg savner er det ikke så hardt det heller. Men noen ting savner man likevel, selv om man ikke gråter for det.

1. Normal fordøyelse
Ja, det savner jeg virkelig. Det er noe helt spesielt med å gå på en skole hvor fordøyelse er det naturligste samtaleemne i verden. Og det er noe helt spesielt med å ha diaré på morgenen og forstoppelse på kvelden, litt sånn annenhver liksom. Ay.

2. Natur
Ha! Se det hadde du ikke trodd! Men av og til får jeg en helt utrolig vanvittig trang til å løpe ut av klasserommet, hyle etter eller annet urnaturlig, og kaste meg vilt og lykkelig ned på gresset. Hvor er alle trærne?!? Hvor er blomstene?!? Og hva i alle dager er greia med ujevne betongkanter?!?

3. Folk og fe
Jada, det hadde vært rimelig greit å krympe verden en par tusen kilometer så jeg kunne hatt i pose og sekk. I dag forekspempel har Anne bursda (hurra for deg!), og da er det litt trist å bare kunne skrive en hyggelig melding på fjesboka. Og av og til savner jeg kua, fordi hun er så mye mindre komplisert en mennesker.

Elske-liste
Det sier seg vel selv at jeg liker meg ganske godt so far, eller i alle fall har jeg sagt det selv opp til flere ganger.

1. Mi casa
Jeg koser livet av meg, helt seriøst. Her i huset er det alltid en mer eller mindre intressant samtale og plukke opp, en pianospiller å høre på eller en seng å slappe av på. My bedroom is my sanctuary, som heldigvis holder levbar temperatur uansett tid på døgnet (noe som desverre ikke kan sies om resten av Mexico D.F.). Nattbordslampa mi!

2. Spansk
Ja vel, det er vel mer et hat-elsk-forhold kanskje, men likevel. Jeg skal finne opp et språk som heter "Español sin subjuntivo y préterito", for det vil vært så mye enklere. Men ellers er det bra. Man føler seg råkul når man bestiller kaffe med fem kriterier på spansk.

3. Folk og fe
Meksikanere er veldig hyggelige, sånn generelt. Først og fremst liker jeg familien min, også liker jeg vennene deres også. Og generelle folk man må spørre om veien til "Facultad de las Ciencias". Ceci forstår seg på humoren min, noe som gjør hverdagen that much easier.

Student

2008-08-20T19:02:00.001-07:00

Qué tal? Jeg har det bra. Hurra for ferdig med lekser! Ja, for det har jeg sannelig fått også. Jeg har vært språkstudent i tre dager og har allerede gjort tre innleveringer. Kultursjokk? Kanskje. Uansett er det deilig og komme i gang. For øyeblikket tar jeg tre fag: språk, "temas selectos de la historía mexiana" og "12 crónicas". Historiefaget er en foreløpig helfavoritt med knallflink lærer og intressant stoff. Hva mer trenger man?

Her ser du UNAMs emblem, en puma. Universitetet har faktisk et eget fotballag med det klingende navnet Pumas, som spiller i den meksikanske toppserien. Bussene heter pumabus, og her begynner en annen liten sak som kan fortelles. Jeg er nemelig ute av stand til å ta en av disse til Cecis fakultet. Finnes ikke sjans i havet. Grunnen til det er at jovisst finnes det kart over bussrutene. Problemet er bare det at det ikke finnes noen som helst måte å vite hvilken vei bussen går på denne ruta. Ai. Sånt blir det sightseeing av.

Alt i alt: Jeg har det bra, CEPE er fint, og kaffen god og billig (10 pesos). Hyggelige folk finner man både her og der, men enklest er de og finne like ved kiosken. Jack (min herlige iPod) har mye fin musikk og by på, og læringskurven er bratt. Neste uke kommer Hanne, det gleder jeg masse til og håper hun ikke ler seg i hjel av norsken min. Hvis du vil se litt bilder fant jeg noen "slideshows" her. Låvv jå'll!

2008-08-15T22:15:00.000-07:00

Tre dager og nesten ingen bilder. Hva kan man gjøre med seg selv når det er så håpløst? Begynne på ny frisk i morgen. Da skal jeg bli flink da.

Onsdag var slapp-av-dag så det holder, egentlig skulle jeg lese meg opp til innskrivingsprøven på torsdag, men i stedet valgte jeg og sove fire timer midt på dagen. Nå lurer du sikkert på om det = problemer med å sove om natten, men det gjør det altså ikke.

Torsdag var den store UNAM-dagen. Innskriving på CEPE, prøvene tok ca. en time og så var det to timer i kø og en time til å rote seg bort på leting etter "Facultad de las Ciencias" hvor jeg skulle møte Ceci. Det er nemelig ikke bare bare og ta en pumabuss og tro man skal komme fram. Heldigvis var UNAM-studentene veldig hjelpsomme og til slutt endte jeg opp på riktig sted, og kom tidsnok hjem til comida. Så ble det kjolehandling. 30.august skal jeg nemelig sammen med familien Neve i brullypp. Så da må man ha en kjole det ser litt brullypp ut av. Jeg liker den!

I dag, siden Eduardo endelig er ferdig med tesen sin, dro vi til Chapultepec og så på museet for moderne kunst, etterført av sushi i "Zona Rosa" og tehandling i Condesa. En av utstillingene på museet for moderne kunst var av Remedios Varo, har du litt tid kan du godt google henne, jeg har forelsket meg i stilen hennes. Nedenfor følger en a mine favoritt smakebiter.

Kjærlighetsbønner og azteker-hunder

2008-08-12T15:04:00.000-07:00

Oi! Sånn kan det gå, her flyr dagene forbi som peanøtter i en vindtunnel. Jeg nesten ikke tro at jeg allerede har vært her i en og en halv måned! Faste ting: Jeg har det veldig veldig fint, koser meg noe helt vanvittig og blir tatt utrolig godt vare på, ikke bare av familien "min", men også Elena med familie. Jeg er rett og slett i ferd med å bli litt bortskjemt. Og det er utrolig deilig.

Siden sist: Jeg tror det var fredag, men det er litt usikkert. Uansett dro Lidia og jeg til Museo Dolores Almedo Patino. Dolores Almedo var en styrtrik meksikansk politiker, med sansen for kunst, både meksikansk og fra andre deler av verden. Da hun døde ble samlingen og det enorme huset hun bodde i, donert til "det meksikanske folk", så nå kan hvem som helst ta turen innom. Er du meksikaner koster det 5 pesos, utlandsturist: 45. Artig. Samlingen rommer blant annet den største enkeltsamlingen av Diego Riveras og Frida Kahlos malerier (Fridas malerier var selvfølgelig utlånt, men det får så være), og i hagen kan du møte påfugler og den hårløse meksikanske hunderasen Xolotzcuintle.

Mandag (altså i går) dro Elena, Bianca og jeg til en liten by utenfor Mexico som heter Tepostlan, ikke mer en 45 minutter fra Tepepan. Først klatra vi opp en godt over 2 kilometer lang trapp til tempelet Teposteco. Det var skikkelig langt (og tok oss skikkelig lang tid), men absolutt verdt det da vi endelig kom til toppen. Dette var tilholdsstedet for prestene, mens "vanlige folk" bodde nede i dalen hvor Tepostlan ligger i dag.Disse rare krypene holdt ved pyramiden og klatra opp og rundt og bak og fram. Navnet er jeg ikke helt sikker på, men søte var de uansett.
Jeg har en ny favorittiskrem. Den heter "Oración del Amor" (Kjærlighetsbønnen) og er fra "Tepostnieve", et firma som kommer fra Tepostlan og som selvfølgelig finnes i mange stater, men ikke i D.F. Jaja, itjnå å gjørrå me. Men god var den, og anbefales til ennivånn som tilfeldigvis skulle befinne seg et sted der "Tepostnieve" har utsalg.

I dag har jeg gjort yoga, spist masse, og nok en gang sniktitta på UNAM. Og nok en gang slått fast at det er mildt sagt gigantisk. Kaffen på Realfagsfakultetet er rimelig god, om enn litt bitter. Ikke at jeg kommer til å gå dit ene å alene for å kjøpe kaffe, gåturen ville ta anslagsvis noe over en halvtime. Får heller ta pumabus (pomabos) da vel.

Así pasa. Håper alle har det bra, nos vemos!

"Qué feo es el ingles!"

2008-08-04T19:49:00.000-07:00

En hendelsesrik dag i Mexico nærmer seg slutten, kor æ kose mæ! Siden Club Alemán er stengt ble det en langsovingsdag, eller relativ langsovingsdag i allefall. Var ikke oppe før 09.15, såpass ekstremt at en av naboene rakk å komme på besøk og dra igjen før jeg fikk opp gluggene. Festlig synes jeg. Etter frokost dro jeg med Lidia til universitetet hvor hun jobber. Det heter UAM , som er mistenkelig likt navnet på universitetet jeg skal gå (altså UNAM) , men som betyr noe helt forskjellig (Universidad Autónoma Metropolitan og Universidad Nacional Autónoma de Mexico). Sånn hvis du lurte.
Etter comida tok jeg og Ceci turen til Tlalpan for å finne en hengelås med kombinasjon, ikke nøkkel (fordi begge er ute av stand til å holde styr på ting). En aldri så liten utfordring var det å finne nøkkelstedet, men tilslutt ble det ordning. I mellomtiden kjørte Ceci oss vill (se bilde under), så etterpå ble det kaffe på Café de la Selva ved plazaen i Tlalpan. Forøvrig den beste kaffen jeg har fått hittil i Mexico, og heldigvis er det en kjede med flere filialer i nærheten av UNAM.

Jeg ser at Rannveig skryter på seg å ha de fineste Converse-skoene i hele verden. Fine er de, men frøken: De er herved detronert. Behail, mine fantastiske 90-tallsretro-Mexico-Converse! Lissene var egentlig på et par meget lite lekre rosa med grønn såle, men da butikkdama ikke hadde dem i min størrelse bytta hun lissene til de skoene jeg egentlig ville ha, og hurra hurra! Bakgrunnen er forsåvidt sengeteppet mitt, hyggelig det også.

Lalos eldste søster med fam. kommer med et sent fly og skal sove her, så i natt er jeg romkamerat med Ceci. I morgen blir det yoga, så vidt ryktet skal ha det til.

Over og ut fra Niños Heroes.

Ferie

2008-08-03T20:40:00.000-07:00

Så herlig det kan være å ha ferie! Dagene flyr unna som bare det. Siden sist har jeg sett masse film, vært og sett på CEPE ("fakultetet" mitt) og UNAM (universitetet mitt) og dessuten gitt nydelige Kiefer en overhalning med tyggeting for pusten, total kroppsvask og negleklipp. Ceci og jeg har trent hver dag fra ca 07.00 (jupp, AM lizzm), i morgen blir fridag, også begynner jeg med yoga. Ikke værst for en ferieslask.

Fredag var jeg for første gang inne på området hvor jeg skal tråkke rundt å lære spansk de kommende månedene. Mauricio (Eduardos søskenbarn, sønn til Elena) tok meg med på en liten rundtur gjennom deler av universitetsområdet, og en kjøretur gjennom resten. For å si det sånn: Blindern, ta'rei en bolle. Her snakker vi stort stort område. Så stort at de faktisk må ha egne busser til å skysse elevene rundtomkring. Mitt stoppested f.o.m. 18.august bli filosofi-fakultetet. Rett over gata, litt bortgjemt ligger nemelig CEPE (Centro de Enseñansa Para Extanjeros) med en fantastisk hage, og selvfølgelig: en kaféstand. Herlig. Ikke at jeg var flink å tok mange bilder. Her er det eneste: inngangen er en nydelig gangvei med høye vegger av blomster på begge sidene.

I dag var Lidias navnedag, og derfor bakte vi verdens beste sjokoladekake (jeg har oppskriften, just ju veit). I Mexico var det lenge vanlig å gi barna navn etter den helgenen som hørte til dagen barna ble født på, derfor feirer man både bursdag og navnedag. Eller som Ceci sa det: "Well, Mexicans really love celebrating."

For å gjøre dagen fullendt vant Eduardo og jeg over Mauricio og abuela Geo i Pictionary. Ikke noe galt i å vinne, sier nå jeg. Men jeg tapte hardt i kinasjakk.

Hasta luego!

Som hverdagsliv å regne

2008-07-30T20:20:00.000-07:00

Ja, for det er vel akkurat det de siste dagene har vært. Eller det nærmeste jeg har kommet hverdagsliv på noe over en måned i alle fall. Masse filmer, "Men in trees" og litt magesjuke blandes med Olav Duun og av og til "Narnia" på spansk hvis jeg føler meg overmodig. Mange trivlige pratestunder rundt matbordet, rundt kjøkkenbenken, i sofaen, på senga mi på soverommet og litt spansk, her og der. Egen husnøkkel har jeg også, med en knæsjoransj pingvin-lommelykt-nøkkelring som Lalo personlig plukket ut. Han er en god fyr. Jeg trodde jeg hadde tatt mange bilder, men det hadde jeg altså ikke. Dette er fra i dag da vi gikk en liten tur og handlet grønnsaker og grunnet over at gråvær gjør mennesker så trøtte.

Sånn så nattbordet mitt ut på mandag. Mobil, Narnia, spansk orbok og Olav Duun + den obligatoriske dunderhonningen Pedialyte. Ser du nøye etter kan du skimte mitt favorittsuvenir, froskekruset fra Guanajuato og det istykkerbrukte sudoko-heftet . Jeg begynner virkelig og bli glad i rommet mitt, med alle maleriene, den feiende flotte taklampa og den lille rare nattbordslampa man varierer lysstyrken, og skrur av og på, ved å ta på sokkelen. En gave fra Lalos tante visstnok.
Forøvrig er jeg den samme klumsa i Mexico som andre steder. Her forleden klarte jeg å slippe den ene av mine fantastisk fine øreringer ned i vasken. Takket være en heltemodig redningsaksjon har jeg enda favorittparet mitt, men det var på nære nippet. I bakgrunnen: badet mitt. Er det ikke fint?

Ceci deler heldigvis min kjærlighet til Ringenes Herre, så i dag har jeg endelig fått sett "The Fellowship of the Ring" - extended version. Og ja, den var bedre. I morgen blir det mest sannsynlig "Two Towers" om ikke planene legges om drastisk. "Nice! Ashes on my tomatoes!"

Men nå er det sovetid. Buenas noches, que les descansen.

"Guanajuato? That sounds like something you would say during karate."

2008-07-27T08:51:00.000-07:00

Tilbake i byen etter fire herlige dager på tur! Tre jenter, mye kaffe og morsomme, interessante og kanskje ikke fullt så interessante samtaler. En god del museer og en god del kafeer. Guanajuato (utales: gvanavchato, harkelyd ikke church) kommer fra et gammelt indiansk navn og betyr "hills of the frogs". Alle suvenirer er derfor froskerelatert, selvfølgelig.

Onsdag gikk med til å finne et sted å bo, og besøk til byens Diego Rivera-museum. På slump er dette nemlig stedet den edle herre ble født og tilbrakte sine første tre år! Mange fine malerier, tegninger og bilder. Så ble det middagstid, frokosthandling, kaffe og sengetid.

Torsdag var vi tidlig opp for å få med oss byens store atraksjon: Mumiene fra Guanjuato. Jordsmonnet i området er full av mineraler og mettaller, noe som fører til at det støtt og stadig dannes "naturlige mumier". Litt morid å ha dem på utstilling, men artig likevell. Etterpå dro vi til den ene minen i Guanajuato som er åpen for publikum, for så å stoppe innom inkvisjonsmuseet som lå likeved. May syntes å prøve galgen hørtes ut som en kjempe idé, sånt blir det bilder av.

Her er hele gjengen utenfor "La casa de las Leyendas" på formiddagen fredag. Guanjuato har en helt fantastisk mengde med legender, noe som kanksje ikke er så rart med tanke på minedrift og det store antallet mumier som stadig dukker opp. "La casa de las Leyendas" tar for seg en god del av dem, og er virkelig verdt et besøk.

Lørdag var dag for avreise. Frokost, litt gavehandling også på bussen hjem igjen. Se på det enorme sjokoladekakestykke som jeg fikk servert tordsdagsettermiddag! Halvparten er allerede spist, helt utrolig.

Así pasa. Nå er jeg altså tilbake i byen og magesyk. Men det går greit. Her på senga har jeg internett, Narnia på spansk og Pedialyte. Hvis jeg blir friskere i magen skal jeg og Ceci (og kanskje Eduardo hvis han ikke må arbeide med "el tesis" ut på leting etter et bra sted å gjøre yoga, også bli det film hos Elena på kvelden.

Håper at alle har det bra, æ e gla i dåkk, å nos vemos!

Inn i Eventyret

2008-07-22T17:53:00.000-07:00

Da er jeg altså alene. Familien forlot meg til fordel for det motsatte av sol og varme, hva nå enn det skal være. Eller, helt alene er jeg jo så klart ikke. Jeg har Lidia og Lalo, og Ceci og Eduardo, eget soverom og Kiefer som endelig får være inne i huset sitt igjen. Inn other words: Foreløpig ingen hjemlengsel vatt so evver. Masse fine sko har jeg også, jeg skal huske og ta bilder av altsammen senere.

Her er avsluttningskalaset på MonteSur, minus ganske mange unger som befant seg litt hvorsomhelst. Hyggelig var det, og masse god mat for ikke og glemme kaker. Meksikanske kaker er herved erklært fantastiske, sånn litt btw. Ja, også fikk vi endelig knust piñataen som har hegt i trappa og skremt livet av alle og en hver siden Puebla.

Lørdag var en samlingsdag av litt her og der. Rannveig, familien Sæther og jeg dro med Ceci til Coyoacan for der trives vi så godt. Skjerf til 10 pesos ble dagens storehit, men som stjernefotografen jeg er har jeg bare et eneste bilde, og det er av Per-Arne som endelig får kjøre (les: parkere) bil i Mexico. Så ble det avskjed og tårer på flyplassen. Tårene sto mine to sjarmissøstre for, og når de to setter i gang samtidig er det jammen hardt og la være selv for dette løvehjertet.

Siden det har tida gått med til masse ordning og greier, men nå begynner det visst å være greit. Siste hånd på verket var å få klippet av det lange tjafset. Og gjett om det ble kort!Men fint da. Min nye favorittfrisør befinner seg i Tlalpan, Mexico D.F., for ikke å glemme mange koselige kaféer. I morgen drar jeg med Ceci og en av hennes venniner til en by hvis navn jeg virkelig aldri kommer til å lære. Noe veldig meksikansk er det i allefall.

Einn så læng, veitja.

"We nedd tree sizes, one Norwegian, one Mexican, and one for how much Mexicans thinks Norwegians eat." "And one for Norwegians with stomach problems."

2008-07-17T21:30:00.000-07:00

Jeg maa vel aerlig innroemme at det er deilig aa vaere tilbake paa "rommet mitt" hjemme hos Elena i Mexico D.F. Ikke at det er kaldt her akkurat, men likevell, helt andre tilstander enn i Acapulco. Her er noen bilder paa sengekanten, saan som det seg hoer og boer.Dette er hotellrommet Rannveig og jeg delte i Tasco, en liten by paa ca. 1 mill som vi mellomkrasja i paa vei til Acapulco. Byen regnes som Mexicos soelvhovedstad, og man faar kjoept soelv til veldig rimelige priser. Selv kjopte jeg intet mindre enn tre par oeredobber. Fine var de ogsaa.

Gatene i Tasco er laget for hest, men naa for tida er det bilene som regjerer i stupbratte, trange gater. Veldig fin by, men akk saa slitsom. Bildet er tatt paa trappa utenfor en slags soelvbasar blir vel ca riktig aa kalle det. Nedenfor er byens zozalo med ei svaer kirke, claro que si.

Pedialyte er en meksikansk dunderhonning som store deler av den norske delegasjonen pimper i seg naar magen er vond og vanskelig, saan at man ikke skal bli helt tom for mineraler og vitaminer i varmen. Acapulco er fryktelig varmt, sa jeg det?

Og her ser du turisme. Slageren blant mellomgenerasjonen var Boogieboards i boelgene, vell, for de av oss som faktisk tilbrakte mye tid utendoers. Fikk proved dem jeg ogsaa, men saa var jeg syk en dag, ogsaa ble det for varmt den andre. Sa jeg at Acapulco er rimelig varmt?

For de som maatte lure: Anna sjarmerer ogsaa meksikanerne i senk. Her har hun faat med seg sin meksikanske bestemor til aa leke i boelgene mens resten gjoer faerdi desserten sin.

Jeg skal krype til koeys om ikke saa alt for lenge, naar jeg bare for rydda meg litt rom i sakene. I morgen er det avsluttningsmiddag med stor staahei og knallrosa pinata paa Monte Sur, og saa er det loerdag og familien min drar og lar meg bli igjen i Mexico. Det skal gaa greit, selv om jeg har en aldri saa liten klump i magen for aa se dem gaa paa flyet. Tida kommer til aa gaa uendelig fort, ogsaa begynner spanskkurset, ogsaa kommer Hanne. Det herre bli knaill!

2008-07-15T12:58:00.000-07:00

Saa var turen altsaa kommet til Acapulco, dette turistparadiset med sine gylne strender og vatt naatt. Vi bor litt saan forskjellig, en natt i feriehuset til familien Neve og en natt paa superfansi hotell ved navn Mayan Palace, i Acapulco Diamante. Rannveig har vaert ganske daarlig en stund, men naa ser det bedre ut. Jeg er litt tett i nesa, men ellers i fin form.

Varmen i Acapulco er helt vanvittig, jeg tror helt paa ordentlig dette er det varmeste stedet jeg noen gang har vaert. Fuktig er det ogsaa saa det holder, og lite annet aa gjoere en bading og spising, men vi koser oss. I kveld skal vi visst og se paa noe stuping av noe slag, tsjaais aaff Per?Arne.

Kameradingsene ligger i Mexico City, saa enn saa lenge faar dere klare dere med dette lille prospektet.

Hasta luego, chicos!

La casa azul y la casa rosa

2008-07-11T22:07:00.000-07:00

Mexico citys absoluttet hoeydepunkt er og blir, uten tvil, Frida Kahlo-museet i Coyoacan. La casa azul (altsaa det blaa huset) er stedet hvor Frida vokste opp, og hvor hun senere bodde sammen med Diego Rivera. Bonaza for den som liker baade Kahlo og Rivera, det er da altsaa meg. Eller rettere sagt, jeg liker ikke Frida Kahlo, jeg forguder henne. For de som synes det bare virker halvkjent foreslaar jeg og trykker her og her. Og her. Ranveig leker engel og ga meg smykket med favorittbildet mitt som hun egentlig hadde kjoept til seg selv. Helt fantastisk og nevneverdig. Men naa er jeg sliten, saa naa blir det bilder og lister og saant.

I dag har jeg:

1. Vaert uforskamma lykkelig panserfeminist

2. Spist for mye

3. Kjoept min aller foerste ting paa spansk

I dag har jeg ikke:

1. Vaert beskjeden

2. Lagt meg til rett tid

3. Blitt sobrent

Diego Rivera er litt kul han ogsaa. Dette er studioet hans, ikke at det var ferdig da han doede men akk ja. Rivera og Kahlo var begge veldig opptatt av meksikansk historie, studioet er i dag et museum med utstilling av Riveras personlige samlinger fra maya- og aztekerkulturen. Nedafor er kaktus og halvparten av dagens reisefoelge. Jeg digger svaere kaktuser, naar jeg kommer hjem blir det drivhus og knallgult kjoekken med blaae og hvite fliser.

Til slutt ble det kvelden. Dette er i huset til Elena, hvor hele Aasgardsreia pluss dens meksikanske tilsvarende var invitert til middag i kveld. Det var kjempefint, masse god mat og hyggelig selskap. Elena er knalltoeff og jeg liker henne kjempegodt, derfor kommer jeg meg aldri tilsengs i rett tid. Saan er det. Jeg har det fint og bra og sannelig tror jeg at seks maaneder i Mexico er akkurat saa feiende flott som det hoeres ut.

Buenas noches.

Og vi maler og vi maler og det blir saa fint og flott

2008-07-10T22:30:00.000-07:00

Saa er vi tilbake i byen igjen etter tre dager i Puebla. Puebla er nabostaten til F.D., byen ligger derimot 2-timers kjoering unna. Her bor Eduardos farmor og store deler av Lalos familie holder til akkurat her. Byen er ellers kjent for aa ha sykt mange kirker, og en gamleby paa UNESCOs liste over verneverdige kulturminner. (Jeg har vart kjempedaarlig til aa ta bilder, men jeg skal nok dit igjen saa da lover jeg mere verneverdige ting, dette er faktisk alt fra gamlebyen: hotellrommet vaart). Foerste dag gikk med til familieselskap hjemme hos abuela Conchi og innstalering paa hotellet vi sov paa som verst aa nevne var et avdanka kloster. Andre dag gikk med til at jeg sov til to mens resten var paa kirke-/biblioteksigheseeing. Etter det gikk turen hjem til en av Conchis soestre ogsaa vidre til Chulula(eller noe saant) for en aldri saa liten tur paa byen med noen av soeskenbarna.

I dag var det opp til frokost klokka 8 for saa aa pakke inn i bilen og dra tilbake, med en mellomstopp paa en beroemt keramikfabrikk. For en gang skyld var jeg og min sjarmissoester tidligst ute til frokost, en gang maa jo vaere den foerste (og siste?). Ovenfor: en mann som er noe stoe paa haanda for aa si det saan. Nedenfor: Mineralene som brukes for aa skape farge. Magnesium blir blaatt, kobber blir groent osv.

Ja altsaa, baekk in de sitti etter tre dager i "smaabyen" Puebla (bare 5 millioner innbyggere vett), tilbake paa rommet mitt som egentlig er Hanne sitt, men som i grunn foeles ganske mye som hjemme. Se her, Hanne!

I morgen skal se tre soestrene Saft Suse-Skjerve paa Frida Kahlo-museet i Coyacan, det gleder jeg meg veldig til aa satser paa aa ha mere kameraskills framover.

¡Hasta luego!

En uke forbi og litt av hvert

2008-07-07T22:01:00.000-07:00

I dag har vaert en rimli deilig dag etter mange koslige, men stressende dager med hele familien. For en gang skyld delte vi oss nemelig. Noen dro til pyramidene, noen dro paa lekemuseum og noen (det inkluderer da for ordensskyld meg) dro paa ungdomssightseeing. Etter en tur innom Cecis universitet (Ceci er da for ordensskyld Eduardos soester, Eduardo var utvekslingsstudent hos oss for fire aar siden) og en utenfra-kikk paa CEPE besoekte vi omraadet Coyoacan, Mexicos ganske store svar paa Grunerloekka, foroevrig ogsaa Frida Kahlos tilholdssted. det overste bildet er fra en vegg med en tagg Rannveig maatte ta bilde av, en sykdom hun nko har faat fra Ranveig om mine mistanker ikke slaar helt feil. Bilde nr. 2 er tatt i en av Mexicos stoerste parker, hvis navn er umulig og huske. Men naa: bildekavalkade!

Vi burde ha et skilt hvor det stod "her sitter turistene", men i grunn saa trengs det vel ikke. Store deler av gjengen framfor Templo Mayor.

Deler av Templo Mayor, uten gjengen. Dette er det som er igjen av det store azteker-tempelet som var sentrum i det gamle Mexico. Bak ligger et museum med mange ting funnet eller rett og slett beslaglagt av spanjolene. Men bare i stein e.l. saa klart, gullet ble smeltet om og sendt til Spania.

Alles bevhov tas med i planleggingen til Lidia og Lalo (Eduardos foreldre). Her faar "ungene" brukt litt energi paa Monte Sur. Anna er saa god en apekatt som noen. Hun er sterk nok til aa holde sin egen vekt med bare en arm :o Rimli sykt for en 4-aaring aa vaere.

Denne cowboyen hadde hovedansvar for lammestekingen i Teco. Naar vi saa ham dagen etterpaa kjoerte han traktor. Det syntes ikke Anne passa saerlig godt. "Cowboya kjoere itj traktor, d e bonda d".

Kanalene i Xochimilco. Fintur, men sann min hatt, tursitskiltet var med. Mariachier og gitartrio som egentlig bare var duo, men en fin tur var det saa absolutt. Enkelte ting i Mexico er bare skikkelig rart. Ved siden av kanalen hang det en mengde noe herpa dokker. Hvorfor vet jeg ikke.

Til slutt et stemningsbilde fra den meksikanske landsbyga. Noen finner ingen stoerre problemer og tilpasse seg den meksikanske siestaen. Og godt er det naar gradestokken kryper opp mot 32 i skyggen. Naa skal jeg ogsaa krype til sengs.

Buenas noches, nos vemos!

Saan gaar no dagan

2008-07-06T11:35:00.000-07:00

Oi, saa fort tia gaar! Snart en uke i Underlainne har gaat forbi uten et eneste lite bilde. Nei og nei. Men her kommer det noen i alle fall:

Her til venstre, Anna og Rannveig koser seg hjemme hos Eduardo. De foerste dagene i Mexico tilbragte vi i storbyen som tursiter an mas. Etter en dag med litt avslapping etter en lang flytur, ble tirsdag tilbragt i det historiske sentrum av byen, Zocalo. Med Per-Arne som fyrtaarn (her i landet er Skjerve-familien faktisk av de lengre, da kan dere gjerne se for dere Per-Arne med sine hundre og noen og aatti) fikk vi sett restene av det store azteker-tempelet og den store plazaen med presidentpallaset.

Et lite utsiktsbilde over en broekpart av Mexico City tatt fra Torro Latinoamericano, eller noe saant (Ranveig vet vel navne mer eksakt?). Denne byen er stor, chicos y chicas. Torsdag ble tilbrakt paa Montesur, en slags countryclub med masse klatrestativ og svoemmebasseng, perfekt for Anna som nok ikke hadde satt pris paa enda en dag med sightseeing.

Fredag dro vi ut paa landsbygda til et omraade som har et langt navn jeg ikke kan, men som kort blir kalt for Teco. Her bodde vi paa gaarden til Eduardos gammeltante, og fikk servert lam stekt i bakken paa tradisjoneltvis. Dagene ble brukt i badebasseng, omraadet er fylt med varme kilder. Jeg har til og med bada i en geysir! Tsjekk it aut. Naa vil ikke datamaskinen laste opp flere bilder saa da faar d bli flere senere.

I dag har vi vart i sentrum av tja, kanskje det kan kalles kommunen vi bor i, Xochimilco. Der finner man restene av kanalsystemet den gamle aztekerbyen bestaar av. Litt som Venezia med baater og det hele. Yndet utfartssted for familier, turister og prepatoria-elever paa fylla.

Satster paa at maskinen er mere villig i morgen, en full blogg med bare bilder, aavnli faar ju :)
¡Nos vemos!

Jeg er Mexico!

2008-07-01T06:26:00.000-07:00

Ja det er jeg faktisk! Etter over et doegn paa fly med hele la familia er vi endelig framme! Naa har jeg da endelig faat oen timers soevn ogsaa, saa da tenkte jeg det var paa tide aa blogge litt.
Vi dro fra Norge 06.40 lokal tid, noe som naturligis betyr at vi var oppe klokka 3, soestrene Skjerve er jo alltid i like godt humoer paa den tida av doegnet, em n faar saa vaere. Saa var det to tmer paa en KLM City Hopper foer vi var fremme i Amsterdam (der var sikkerthetsvaktene bevaepna med skikkelig gevaer skal vite, Toto, I don´t thnk we´re in Kansas anymore). Saa ble det noen timers venting og raadyr flyplassmat foer vi gikk om bord paa kjempeflyet som skulle ta oss til Mexico City. Det ble litt under elleve lange timer med flymat, trange seter og irritasjonsnivaa, men det gikk da greit. Jeg fordrev tida med Juvikinger, SuDoku og Lumines.
Enedelig framme og klokka var ca 6 lokal tid, i Norge ca halv ett (ja, paa natta).Mamma, pappa, Rannveig og Anne Berit med foelge bor hjemme hos Eduardo, et stort fint hus med fem soverom og mere til. Jeg har eget soverom hjemme hos Elena, Eduardos tante (her faar du det bra fin ja Hanne!). Snart blir det bilder, maa bare faa tatt noen foerst.
Hasta la vista!

Passtildragelser

2008-06-08T14:45:00.000-07:00

Nå har jeg endelig fått bakdelen ut av revers og skaffa meg gyldig pass. Godt jobba, med tanke på at det siste var et nødpass som kun varte en liten marsuke for en del over et år siden.

Passkontoret i sentrum er bestandig fullstappa, torsdag var overhodet ikke noe unntak, heller det motsatte. Maind ju, dette skjedde altså etter at jeg er blitt trukket opp i 2KJ, selvfølgelig en av disse dagene derpå. Disiplinen til å sitte/sove/ynke på stengulvet utenfor i en og en halv time ble donert av en stårlende hyggelig Anne, som i tillegg til og holde meg med selskap holdt øye med kønummeret mens jeg sov. Da vi endelig kom inn ble vi sendt bort igjen med beskjed om å komme igjen neste dag med det gamle nødpasset. Jaiks, tenker dere nok, men det var greit, for den hyggelige dama bak skranken skrev en lapp som sa at jeg bare skulle komme rett til kasse 3, fredag 06.06.08. Så da vart d bra greitt. Kjæm i posten.

Vaksinasjon, 1. runde, vol 2

2008-05-11T20:54:00.000-07:00

Det gikk greit. Va itjnå ondt. Dama sa æ va flink.

Vaksinasjon, runde 2.

2008-04-11T04:30:00.000-07:00

Onsdag formiddag prøvde jeg, glad, lystig og sjarmerende som alltid, å troppe opp på Reiseklinkken nok en gang. Det gikk ikke så veldig bra. Jeg har herved gått meg bort i Pilestredet, leidis en djentlmen (og dessuten gitt kjæresten min ufortjent skravlekjeft i telefonen). Ille.

Heldigvis hadde Reiseklinkken tid til å sprøyte inn litt twinrix likevell. Ikke helt smertefritt denne gangen heller, så nå tenker jeg vel egentlig at vaksinen har hele skylda, for volleyballtrening har jeg ikke vært på på nesten tre uker. Ja au. Det må jeg si. 2-0 til Reiseklinikken.

På gladsia betyr det at hepatitt både A og B må holde seg av banen i ett år, og alle sprøytene før Mehikå er sprøytet inn i årene. Ikke verst (men 640,- for ca 10 ml væske må vel kanskje regnes opp mot det verste).

Vaksinasjon, 1.runde

2008-02-28T04:02:00.000-08:00

Tirsdag 26.02 troppet jeg opp på Reiseklinkken på St. Olavs plass, klar for en liten samtale og nærmere avtale om hva og når Mexico-vaksinene skulles gjennomføres. Legen (som til alle overmål var en sør-trønder) foreslo stivkrampe og tri-ett-eller-annet, det var i alle fall mot hepatitt A og hepatitt B. "Det høres bra ut", sa jeg (selv om det nok var å overdrive mine følelser en smule), og tok fram mobilen for å skrive med store blokkbokstaver "SPRØYTE" på den riktige datoen. Imens fant sør-trønder-legen fram to fine sprøyter fra en safeliknende sak ved siden av pulten. "Det var da rart", tenkte jeg, men det var det jo egentlig ikke, for på Reiseklinikken får du sprøytene med en gang. Og dermed var man 1020 kroner lettere og en sprøyte igjen.

(I dag er det torsdag, og overarma er fremdeles ekkel. Isj.)