...Her vil æ bo. Hvertfall for et par dager. Beklager lite oppdatering fra Mexico-traktene siden nyttår. Jeg har hatt det veldig fint læll. Før en liten oppsummering av den siste uka i Mexico, vil jeg bare fortelle alle, enhver og enda litt fler at frøkna er hjemme! Heim! Heime! Haim! Skage i Namdalen i Nord-Trøndelag i NORGE! Hurra for det. Men bækk tu Mexicostøff.
Første del av nyttårsaften feiret jeg med svenskene og Shoaib i Etiopia. Emil viste seg å være en superkokk, namnam. Mat, vin, øl og fager musikk. Etter mat og litt hjemlengsel reiste vi inn til Zocalo for å se på fyrverkeriet. Stilte oss ved klokka med en gjeng uteliggere, og telte ned. Nyttår kom og gikk, og ingen fyrverkeri var å se. Til slutt måtte vi nøye oss med et stjerneskudd. Betalte en formue for taxi til nord en plass, hvor en kompis av Anna holdt til. Familieselskap i det ene hjørnet og ungdomsraving i det andre. Utpå kvelden ble det salsadans og Aha. Fin kveld.
Resten av uken hang jeg med svenskene før de forlot med til fordel for pyramider og familievenner i Puebla. Søndag dro jeg og familien til nok et familieselskap for å utveksle gaver. Tullete meksikanere hyler og klapper, og vi spiser god mat. Fin dag. Mandag, 5. januar, er dagen for Rosca de Reyes. Hele familien samles og kutter opp denne svære kringla for å finne små guttefigurer inni. De som får figurene må lage/kjøpe tamales til alle andre den 2. februar. Fin tradisjon. Jeg fikk en. På kvelden så vi en film og la skoene våre under juletreet. Morgenen etter hadde de tre hellige konger lagt en fin gave på skoene. Enda en fin tradisjon. Vi reiste til et barnemuseum i Chapultepec og så 3D-film, spiste mole i Tepepan og ventet mange timer på flyplassen. Lang flytur, men Knut, Aurora, Mamma, julebrus, Tine melk og norsk mat ventet på flyplassen. Hurra for Norge! Familiesamling og 2. julaften i kveld. Det ligger like mange gaver unedr juletreet nå som det gjorde på julaften. Ribbe, julemat og pepperkaker. Farmor og farfar-besøk i morgen, og innflytting i nyleilighet på Steinkjer på søndag. 400m unna direktørboligen på Steinkjer. Hurra!
Dette er det siste blogginnlegget for denne gang. Jeg ser på Dr. Phil, så beklager litt rotete og usammenhengende. Eventyret fortsetter her og her. Følg med!
Friday, 9 January 2009
Tuesday, 30 December 2008
Oh shit, it's på norsk!
Ja, sannelig er det det. Alt sammen, inkludert dama bak kassa, og nå heter det plutselig "hi dåkk kræmfløiti?" og ikke "tienen crema para batir?". Rart. Jeg savner spansk allerede. det er så mye kulere å be om en cappuchino, cargado por favor en dobbel cappuchino. Meksikanske priser hadde jeg heller ikke sagt noe på om hadde imoptert seg hit, i alle fall til en jobb skulle finne på å fall emin vei.
Flyturen til Amsterdam var lang, men overlevelig, da jeg hadde tre seter for meg selv. Rare filmer, og flyvertinner som vekker meg fordi flyet skal turbulensere akkurat i det jeg har sovna, men alt i alt, det kunne vært verre. Ventetiden på Schipol derimot, var helt ufordragelig med høydesyke/jetlag og tre oppkastrunder. Æsj. Kjøpte bok om Midtøsten, og følte meg intelektuell. Mamma og pappa på flyplassen, og vente på Rannveig og Sebastian. Døgnrytmeproblemer og alt for mye kaffe til tross, første natt alene (som riktignok bare varte i 4 timer) gikk i orden, sånn ca. i alle fall. Men jeg skal ærlig innrømme jeg er glad jeg deler soverom med Åsmund over Nyttår.
Nå er jeg på Midt-i-Seter og driver harde forsøk på å snu døgnet, og dessuten få i meg mest mulig norsk julemat, que rico! Alle tantebarn har samlet sine vakre anledet på samme sted, og jeg er i total tanterus, oioi, så fine de er! Og så store de har blitt! Alle fine søsknene mine er her også, det er i alle fall gøy når Rannveig og Anne-Berit husker at det er fantastisk gøy å gå bror klok på nervene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og er litt utslitt samtidig. Men å så fint.
Og nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke punktumfinale.blogspot.com mere, punk-punktumfinale mere. Nå kan jeg ikke mere. Takk for meg, og Godt Nyttår.
Flyturen til Amsterdam var lang, men overlevelig, da jeg hadde tre seter for meg selv. Rare filmer, og flyvertinner som vekker meg fordi flyet skal turbulensere akkurat i det jeg har sovna, men alt i alt, det kunne vært verre. Ventetiden på Schipol derimot, var helt ufordragelig med høydesyke/jetlag og tre oppkastrunder. Æsj. Kjøpte bok om Midtøsten, og følte meg intelektuell. Mamma og pappa på flyplassen, og vente på Rannveig og Sebastian. Døgnrytmeproblemer og alt for mye kaffe til tross, første natt alene (som riktignok bare varte i 4 timer) gikk i orden, sånn ca. i alle fall. Men jeg skal ærlig innrømme jeg er glad jeg deler soverom med Åsmund over Nyttår.
Nå er jeg på Midt-i-Seter og driver harde forsøk på å snu døgnet, og dessuten få i meg mest mulig norsk julemat, que rico! Alle tantebarn har samlet sine vakre anledet på samme sted, og jeg er i total tanterus, oioi, så fine de er! Og så store de har blitt! Alle fine søsknene mine er her også, det er i alle fall gøy når Rannveig og Anne-Berit husker at det er fantastisk gøy å gå bror klok på nervene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og er litt utslitt samtidig. Men å så fint.
Og nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke mere. Nå kan jeg ikke punktumfinale.blogspot.com mere, punk-punktumfinale mere. Nå kan jeg ikke mere. Takk for meg, og Godt Nyttår.
Aismo
Ja, det stemmer. Nå er jeg alene. Torgunn pakket sakene sine og dro på søndag, og er nå hjemme og nyter en totally family bonanza. Og jeg sitter her hailt aismo. Vel, helt alene er jeg vel ikke. Alle i familien har ferie enda, og svenskene har bestemt seg for å bli i byen til over nyttår for å passe på at jeg har nok å gjøre. Hurra. Årets siste dag feires forhåpentligvis i Etiopia hos svenskegjengen. Ryktet forteller om mat, raketter og godis. Jei gleder mei.
Sunday, 21 December 2008
Juleforbredelser og jul og Torgunn skal snart hjem
Gjengen i Almeda
Zocalo er julepyntet.
Hanne har en dårlig meksikanerdag.
Vi har laga pepperkakehus
Og norsk julefrokost til Elena
Hulter i bulter. Pepperkakehus.
Loppa.
Vi baker.
Vi feirer jul i Mexico. Tekst kommer i morra.
Saturday, 20 December 2008
... og det har Hanne også!
Ja, det har jeg fortenkt. Helt uten spanskordbok og Torgunn. Hailt aismo, hvis man ser bort ifra Knut da selvfølgelig. Og det gjør man jo aldri. 1. desember avsluttet jeg min 6 uker lange karriere som student, og tok metroen ut til flyplassen. Etter en aldri så liten sightseeing på Metro Pantitlan, fant jeg endelig veien til flyplassen og Knut som da allerede hadde ventet en god stund. Godt gjort, Hanne. Enda bedre gjort var det av United Airlines som klarte å rote bort den ene bagen i Frankfurt, så jeg måtte vente enda 14 dager på julegaver og mitt nye flotte kamera. Derfor er det ingen bilder fra Baja, men mange fra roomservicen i DF. Jarra.
Etter å ha håndhilst og hilst farvel til Martin og Torgunn tar vi bussen opp til Mazatlán, en busstur som etter sigende skulle ta 14 timer. 19 timer og 3 narkokontroller senere, sitter vi fremdeles og venter på Stillehavet. Vel framme i Mazatlán prøver jeg ut spansken og får oss til ferjeleiet. Taxien kjører langs byens sunset strip, og Knut er fornøyd. Dyr ferje, men vakker solnedgang. Og himmel, for en lugar. Gulvplass til alle klærne mine, og trøkk i dusjen. Lyx nok for Sissel, det vedder jeg på. Stjerneklar stillehavsnatt og soloppgang på båten. Vakkert, vakkert. I La Paz er det også vakkert. Nok en sunset strip, og mange amerikanere. Rosa overalt, og jeg får mitt første møte med norske priser på lenge. Vi tar inn på et koselig hostel med mange backpackerfolk. Kikker litt på fiskene i havet, spiser frijoles med tilbehør, og prater med meksikaner fra Oaxaca. Dusjer, og går glipp av solnedgangen.
Dagen etter tar vi bussen til Mulegé, en av Bajas fineste småbyer. Koselig med unntak av alle amerikanerne som har overtatt byen. Her blir vi to dager, for vi liker oss så godt. Øl på stranden, og 5åringer som prater engelsk. Imponerende. Spiser enda mer frijoles med tilbehør. Vi drar til Guerrero Negro, som er ingenting. En vei, og ingenting. Kult motell med TV.
Ensenada er godt og varmt, og det første hotellet lurer oss. 450 pesos rett i do, evt opp i rompa på hu sure resepsjonsdamen. Vi finner et billig motell istedet og tar mange bilder av det største flagget i verden. Det største meksikanske flagget hvertfall. La Bufadora(The Water Hole. Only 50$) er kult, men litt lite futt. Mere frijoles, og verdens kuleste pub. Etterpå drar vi til Playas de Rosarito, som er ganske stygt. Vi tar inn på et rimelig sketsji hotell som leier ut rom for 4 timer, og har papirdispenser like ved sengen. Bader i Stillehavet og spiser mole. En halvkreizi meksikaner drar oss inn på puben hans som er "the only place open, I promise, the only place". Vi setter oss ned og får ikke reise oss før vi skal betale. Mannen springer rundt som en tulling for å tilfredsstille alle behov man måtte ha. Etter en liten misforståelse som resulterer i at jeg sier at Norge har en stor pupp, drar vi tilbake til hotellet. Natt og dag igjen.
En halvtimes busstur til Tijuana, som i grunnen ikke føles så farlig. Spiser frijoles. Knut vil se grensen, og en halvnervøs Hanne dilter etter. Nattbuss til Mexicali og et rimelig forsinket fly ned til DF.
Vi finner et fint hotell rundt Zócalo, og drar opp i Torre Latinoamericana. Det er mørkt og byen er dekket av julelys. Fint. Dagen etter sjekker vi inn på et rimelig fancy hotell midt i Zona Rosa. Døgnåpen roomservice og ordentlig peis. Vi spiser middag med Lidia, Ceci og Lalo, og tar en kaffe på kultursenteret på UNAM. Våkner opp på fancy hotell, og drar inn til Coyoacan for å kjøpe julegaver. Driver rundt i tre timer, og ender opp med å kjøpe alle gavene i den første boden. På kvelden oppdager vi mer penger enn vi trodde, og tar i bruk room-service. Dagen etter er det hjemreise, og jeg drar tilbake til Villa Coapa og blir sengeliggende i to dager.
Fin tur. Savner snø.
Julegaver fra mamma
Fra Torre Latinoamericana
Fancy Zona Rosa
Roomservice
Etter å ha håndhilst og hilst farvel til Martin og Torgunn tar vi bussen opp til Mazatlán, en busstur som etter sigende skulle ta 14 timer. 19 timer og 3 narkokontroller senere, sitter vi fremdeles og venter på Stillehavet. Vel framme i Mazatlán prøver jeg ut spansken og får oss til ferjeleiet. Taxien kjører langs byens sunset strip, og Knut er fornøyd. Dyr ferje, men vakker solnedgang. Og himmel, for en lugar. Gulvplass til alle klærne mine, og trøkk i dusjen. Lyx nok for Sissel, det vedder jeg på. Stjerneklar stillehavsnatt og soloppgang på båten. Vakkert, vakkert. I La Paz er det også vakkert. Nok en sunset strip, og mange amerikanere. Rosa overalt, og jeg får mitt første møte med norske priser på lenge. Vi tar inn på et koselig hostel med mange backpackerfolk. Kikker litt på fiskene i havet, spiser frijoles med tilbehør, og prater med meksikaner fra Oaxaca. Dusjer, og går glipp av solnedgangen.
Dagen etter tar vi bussen til Mulegé, en av Bajas fineste småbyer. Koselig med unntak av alle amerikanerne som har overtatt byen. Her blir vi to dager, for vi liker oss så godt. Øl på stranden, og 5åringer som prater engelsk. Imponerende. Spiser enda mer frijoles med tilbehør. Vi drar til Guerrero Negro, som er ingenting. En vei, og ingenting. Kult motell med TV.
Ensenada er godt og varmt, og det første hotellet lurer oss. 450 pesos rett i do, evt opp i rompa på hu sure resepsjonsdamen. Vi finner et billig motell istedet og tar mange bilder av det største flagget i verden. Det største meksikanske flagget hvertfall. La Bufadora(The Water Hole. Only 50$) er kult, men litt lite futt. Mere frijoles, og verdens kuleste pub. Etterpå drar vi til Playas de Rosarito, som er ganske stygt. Vi tar inn på et rimelig sketsji hotell som leier ut rom for 4 timer, og har papirdispenser like ved sengen. Bader i Stillehavet og spiser mole. En halvkreizi meksikaner drar oss inn på puben hans som er "the only place open, I promise, the only place". Vi setter oss ned og får ikke reise oss før vi skal betale. Mannen springer rundt som en tulling for å tilfredsstille alle behov man måtte ha. Etter en liten misforståelse som resulterer i at jeg sier at Norge har en stor pupp, drar vi tilbake til hotellet. Natt og dag igjen.
En halvtimes busstur til Tijuana, som i grunnen ikke føles så farlig. Spiser frijoles. Knut vil se grensen, og en halvnervøs Hanne dilter etter. Nattbuss til Mexicali og et rimelig forsinket fly ned til DF.
Vi finner et fint hotell rundt Zócalo, og drar opp i Torre Latinoamericana. Det er mørkt og byen er dekket av julelys. Fint. Dagen etter sjekker vi inn på et rimelig fancy hotell midt i Zona Rosa. Døgnåpen roomservice og ordentlig peis. Vi spiser middag med Lidia, Ceci og Lalo, og tar en kaffe på kultursenteret på UNAM. Våkner opp på fancy hotell, og drar inn til Coyoacan for å kjøpe julegaver. Driver rundt i tre timer, og ender opp med å kjøpe alle gavene i den første boden. På kvelden oppdager vi mer penger enn vi trodde, og tar i bruk room-service. Dagen etter er det hjemreise, og jeg drar tilbake til Villa Coapa og blir sengeliggende i to dager.
Fin tur. Savner snø.
Julegaver fra mamma
Knut nyter utsikten
Fra Torre Latinoamericana
Fancy Zona Rosa
Roomservice
Eh, jeg får ikke til å fikse skrifta, så dere får bare lese det læll, eller ikke. Alt som dere vil.
Friday, 19 December 2008
Torgunn har vært ute og reist...
... og her kommer noen bilder. Litt hulter i bulter for jeg gidder ikke sortere kjenner jeg.
Største krokdillen jeg har sett noen gang (ikke at jeg har sett krokodiller så mange ganger, men likevell). Haha, jättekul. Vi ble med på sånn turisttur gjennom Chiapas mest kjente canyon. Fint var det, men en gang er nok. Hvis du treffer idiotturistene, så er det på sånne turer. Foreksempel tysk dame som glemmer igjen pleddet sitt i båten, blir hysterisk og presterer å si noe sånt som: "stupid ignorant mexicans, don't even speak English". Hør her dama, jeg hadde egentlig tenkt å hjelpe deg, men et sted går grensa for hva jeg vil bli assosiert med også.
San Cristobal de las Casas har tillegsnavnet sitt (de las Casas altså) fra en småradikal biskop i tidligere tider. Kjempefin by i kolonistil, tre herlige favorittkaféer: "Cafe de las Nubes" (frokostherlig), stedet med alle de gode frappé-drikkene hvis navn jeg ikke husker, og "Chocolate", sier seg kanskje selv hva man får derfra.
Dette er fra vårt eminenete hotell (?) i Puerto Escondido, Cabañas Edda. Fint med hengekøyer og lesestoff og alt sånt der. Kaldtvannsdusjer er jo litt ubehagelig, men Stillehavskysten har et varmt nok klima til at det duger.
Noen dager har alt. Samme dag som vi var på Monte Albán lykketraff vi oss på Oaxacas statsorkester som spilte konsert i Zocalo. Stjerneklart og fullmåne, og morsom liten guttunge som stjeler kameraet mitt og tar dårlige bilder.
Monte Albán er no words. Kan ikke beskrives må oppleves, får prøve litt likevel. Ruinby på en fjelltopp med utsikt over ca hele Oaxaca by. Frysninger gjennom hele kroppen. Sånn bortsett fra det har Martin blitt skikkelig god til å stå på hender.
Oaxaca altså. Ikke at vi var der så lenge, men sannelig. Dette er julestjerner oppstilt til et juletre. Da tenkte jeg at mamma skulle vært her, for hun hadde helt sikkert syntes det var like fantastisk fint som jeg syntes.
Største krokdillen jeg har sett noen gang (ikke at jeg har sett krokodiller så mange ganger, men likevell). Haha, jättekul. Vi ble med på sånn turisttur gjennom Chiapas mest kjente canyon. Fint var det, men en gang er nok. Hvis du treffer idiotturistene, så er det på sånne turer. Foreksempel tysk dame som glemmer igjen pleddet sitt i båten, blir hysterisk og presterer å si noe sånt som: "stupid ignorant mexicans, don't even speak English". Hør her dama, jeg hadde egentlig tenkt å hjelpe deg, men et sted går grensa for hva jeg vil bli assosiert med også.
San Cristobal de las Casas har tillegsnavnet sitt (de las Casas altså) fra en småradikal biskop i tidligere tider. Kjempefin by i kolonistil, tre herlige favorittkaféer: "Cafe de las Nubes" (frokostherlig), stedet med alle de gode frappé-drikkene hvis navn jeg ikke husker, og "Chocolate", sier seg kanskje selv hva man får derfra.
Dette er fra vårt eminenete hotell (?) i Puerto Escondido, Cabañas Edda. Fint med hengekøyer og lesestoff og alt sånt der. Kaldtvannsdusjer er jo litt ubehagelig, men Stillehavskysten har et varmt nok klima til at det duger.
Noen dager har alt. Samme dag som vi var på Monte Albán lykketraff vi oss på Oaxacas statsorkester som spilte konsert i Zocalo. Stjerneklart og fullmåne, og morsom liten guttunge som stjeler kameraet mitt og tar dårlige bilder.
Monte Albán er no words. Kan ikke beskrives må oppleves, får prøve litt likevel. Ruinby på en fjelltopp med utsikt over ca hele Oaxaca by. Frysninger gjennom hele kroppen. Sånn bortsett fra det har Martin blitt skikkelig god til å stå på hender.
Oaxaca altså. Ikke at vi var der så lenge, men sannelig. Dette er julestjerner oppstilt til et juletre. Da tenkte jeg at mamma skulle vært her, for hun hadde helt sikkert syntes det var like fantastisk fint som jeg syntes.
Wednesday, 10 December 2008
Què pasa Puerto Escondido? Mye og lite paa samme tid. Mexico har sin egen form for aa snegle seg fram kjemperaskt. I alle fall naar man koser seg i varmere stroek. Puerto Escondido er visstnok et surfeparadis sies det, og det tror jeg paa. Vi bor paa stranden Zicatella(?) med himmelhoeye boelger aa et generelt litt ubehagelig hipt miljoe. Paa Cabañas Edda, hotellet (?), derimot, er det fint og uhip og avslappa. Sengene er deilige, men dog litt mye mygg saan generelt sett. Vent til dere faar se myggstikk-bildene, dette tar jo helt av.
Dagene har bestaatt av mye bading og avslapping, varmen er helt uutholdelig og like fantastisk. En dag tok Emil, Martin og jeg turen ut med en baat aa saa paa havskilpaddene. Det var litt goey, men mest av alt sykt. Det er deilig aa kjoere baat.
I dag stikker vi San Cristobal de las Casas i Chiapas, saa da faar vi se. USB-port er en ukjent ting paa meksikanske internettkafeer saa bildene faar dere se. Men senere. Promise.
Dagene har bestaatt av mye bading og avslapping, varmen er helt uutholdelig og like fantastisk. En dag tok Emil, Martin og jeg turen ut med en baat aa saa paa havskilpaddene. Det var litt goey, men mest av alt sykt. Det er deilig aa kjoere baat.
I dag stikker vi San Cristobal de las Casas i Chiapas, saa da faar vi se. USB-port er en ukjent ting paa meksikanske internettkafeer saa bildene faar dere se. Men senere. Promise.
Subscribe to:
Posts (Atom)
